Tilfeldigheter brakte oss frem til et av de vakreste stedene i norsk natur. Øyeblikk som dette får meg til å innse hvor heldig jeg er som bor i Norge. Vi kan bare sette oss i bilen og kjøre noen timer og så kommer man plutselig over steder som dette. Helt alene med denne spektakulære utsikten og bjelleklang fra sauene på sommerbeite.

Jeg mimrer tilbake til slutten av sommerferien: den siste uken med frihet før hverdagen og kontortilværelsen innhentet oss. Vi ønsket å være ute i naturen og dra på telttur igjen med lillegutt. Campingtur med mini er alltid en stor suksess og du kan lese mer om våre tidligere overnattinger ute i skogen her. Etter mange vellykkede utflukter i skogen, har vi blitt gode på å planlegge i forkant og kan ofte dra på spontane teltturer takket være en god pakkeliste. Om du ønsker noen tips for planleggingen av turen som kan du lese om her.

Vi valgte Flå som destinasjon, først og fremst for at vi hadde lyst å besøke Bjørneparken de har der. I ettertid sitter jeg igjen med veldig blandede følelser etter vi besøkte parken.

Parken er absolutt et flott sted med store skogsområder, men jeg reagerte på å se så flotte og majestetiske dyr i fangenskap. Mitt første møtet var med de store lodne bjørnene som satt og stirret på oss med røde og triste øyne gjennom gjerdet. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg. Det føltes som om dyrene kun var der som underholdning for oss. Hundrevis av besøkende flokket seg rundt innhegningene når det nærmet seg foringstid og stirret ned på de stakkars apatiske dyrene. Jeg var jo selv en av de mange i folkemengden, men behovet for å ta fine naturbilder, ble fort erstattet med å dokumentere denne bisarre og ubehagelige situasjonen mellom mennesker og dyr. Jeg følte at det ble veldig unaturlig for dyrene å bli matet, med så mange plagsomme tilskuere. Bjørnene måtte stå på to ben og showe litt for oss, mens de fikk mat. Jeg tenkte at dette er så fjernt fra deres naturlige spisevaner og ritualer ute i det fri. Brått så angret jeg på at vi hadde dratt hit og noe av det første sønnen min på to år spurte når han så bjørnene var: “Mamma, hvorfor har de fanget Brumlemann?”

En del av meg trodde nok at dyrene kom til å være mer bortgjemt i skogen og vanskelige å få øye på. Jeg tenkte at hvis vi var heldige, så ville vi kanskje få et glimt av en bjørnesnute eller en revehale blant grantrærne.

Nå tror jeg oppriktig at denne parken ønsker å ta godt vare på dyrene. Og jeg vet at det finnes mye mye verre dyreparker i verden, men finnes det bedre? Vil man uansett alltid få denne ubehagelige følelsen når man ser ville dyr i fagenskap?

Etter å ha forlatt parken med en ubehagelig følelse, prøvde vi å få opp humøret igjen med å finne den perfekte teltplassen. Vi kjente ikke til området, men ønsket å komme oss litt opp i dalen for å rigge oss til et sted med utsikt. Vi fikk tips fra noen lokale om å følge en grusvei oppover fjellsiden og jeg er så glad for at vi fulgte magefølelsen etterhvert og tok av på en tilfeldig liten stikkvei. Plutselig kom vi til enden av veien og ble møtt av denne utrolige panoramaen. Jeg kunne nesten ikke tro at det fantes et så perfekt og vakkert sted. Vi ble så fascinert av denne utsikten og bestemte at dette måtte være det perfekte stedet å tilbringe resten av turen.

Etter å ha satt opp teltet og gjort klar campen, gikk vi en tur i blåbærlyngen, prøvde å lokke sauene bort til oss og følte oss som kongene på haugen der vi skuet utover dalene. Så var det klart for middag rundt bålet.

Livet på telttur ser rimelig idyllisk ut på disse fotografiene, men det man ikke ser på bildene var de tusenvis av knottene og myggene som gikk til angrep straks solen begynte å gå ned. De lot seg ikke jage vekk av røyken fra bålet eller av myggsprayen og de var skikkelig aggressive. Så dette var det eneste store minuset ved turen og området. Mannen søkte tilflukt i teltet og lillegutt sov dypt i soveposen, men jeg klarte ikke å få nok av den fantastiske utsikten og måtte dokumentere omgivelsene våre, så jeg måtte bare gjøre mitt beste for å ignorere de små plageåndene.

Det føltes ut som å fortsatt være i drømmeland når vi våknet opp neste morgen og hele dalen lå omhyllet i tåke.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *