Første gangen vi reiste ned hit, ble jeg forlovet. Gang nr 2, var for å smake på bryllupsmenyen. Gang nr 3 giftet vi oss! Gang nr 4 var jeg gravid! Gang nr 5 hadde vi med oss lille N. Og nå var vi her igjen, for sjette gang på vår lille drømmeøy!

Det var gått to år siden vi sist var på Lopud. Favorittdestinasjonen vår, som vi nå bare omtaler som “vår private øy“. En liten oase, grønn og frodig, med de fineste sandstrendene. Øya befinner seg utenfor Dubrovnik, du kommer deg dit enten ved å bli hentet i båt eller ved å ta fergen fra Dubrovnik og de eneste bilene som er tillat på øya, er små golfbiler som også fungerer som taxi.

Jeg var så lykkelig og spent på å dra tilbake til vårt lille paradis og møte alle de lokale igjen og se hva som hadde endret seg siden sist. Jeg satt med konstant innvendig jubel i bilen hele veien bort. Vi kjørte nemlig nedover fra Split, etter å ha tilbrakt noen late dager i landsbyen Rogoznica. Etter å ha kjørt gjennom snirklete fjellveier, hatt en omgang med bilsyke, handlet saft og aprikoser fra lokale bønder i veikanten og krysset grensen til Bosnia Herzegovina, for å så krysse grensen inn i Kroatia igjen, var vi endelig på kystveien som leder ned til den lille havnen Brescine. Her blir vi hentet i speedbåt av barnebarnet til hun som driver hotellet vi alltid bor på og som vi forøvrig giftet oss på – Villa Vilina.

Å den gleden jeg opplever mens båten hopper på bølgene i superfart og jeg venter i spenning på å se øya vår i horisonten. Det første vi ser er et av de små kapellene som ligger helt ytterst på en av oddene, så runder vi bukten og foran oss strekker den vesle landsbyen seg med kirken der vi giftet oss på en side, etterfulgt av de vesle stenhusene bygd på rekke og rad med utsikt mot det åpne hav.

Ingenting kan sammenlignes med denne drømmeøya. Naturen, utsikten, roen, luften- det er en helt unik følelse jeg får når jeg setter fot her. Ubeskrivelig glede! På bryggen, står det en ny person klar til å ta imot oss, smilende hjelper han oss på land og lar Nikolai få sitte på i den lille taxibilen, sammen med all bagasjen. Dette er Robert og i likhet med alle de vi har blitt kjent med på Lopud, tar han oss imot med åpne armer og vi blir straks venner.

Lite har endret seg siden sist, fruktselgeren står fortsatt i skyggen av det store treet nede ved vannkanten, de eldre sitter på benken inntil solveggen og sladrer, den faste isbaren vår som lager hjemmelaget is hver morgen er åpen og en turistgruppe står og peker ivrig på hvilke smaker de ønsker. Jeg er lettet over å se at livet fortsatt står stille her og at ingen drastiske endringer har funnet sted. Likevel legger jeg etterhvert merke til at noen av de høye palmene foran hotellet har blitt hogget ned, sikkert for å forbedre utsikten, kirketårnet er under restaurasjon og omringet av et stillas, noe jeg tenker vil ødelegge litt for det estetiske uttrykket i bildene mine og et merkelig nybygg har dukket opp på motsatt side av bukten.

Vi klatrer opp de mange trappene som leder oss opp til vårt kjære hjem her på Lopud-Villa Vilina, stopper opp for å se på terrassen som byr på en fantastisk utsikt over vannet, den samme terrassen hvor vi hadde bryllupsmiddag og danset til langt på natt for snart 4 år siden!

Så løper vi på steinhellene mellom frukttrærne opp til leiligheten vår som ligger i hagen bak hotellet. Siden vi fikk Nikolai har vi valgt å bo i en av disse leiligheten istedet for å ha et rom på selve hotellet. Her har vi nemlig mer plass, privat badebasseng med utsikt, et lite kjøkken med et ferdigfylt kjøleskap og en vakker hage med frukttrær og kattepuser som gjemmer seg blant de ville blomstene.

Vår første plan er å rusle ned til strandpromenaden og ha lunch på stamcafeen Nikica. Her bestiller jeg alltid det samme: en mixed pizza og en Orangina. Kelneren kommer bort og sier at han husker oss godt fra to år siden. Det er en av tingene jeg bare elsker med å være her: etter å ha reist til Lopud gjentatte ganger, har vi blitt kjent med lokalbefolkning og fått mange venner. Man føler seg ekstra spesiell, som en del av det lille samfunnet, når alle hilser på deg, idet de går forbi på strandpromenaden.

Sesongen er i full gang her nede og det kryr av besøkende som kommer på dagsturer hit med turistbåtene fra Dubrovnik. Grupper med franske pensjonister står i lange køer for å kjøpe is og andre terger hverandre på stranden og hoier og roper om hvem som tør å bade først.

Nikolai får en etterlengtet sjokoladeis i hånden og vi klarer heller ikke motstå fristelsen. Det er varmt og svetten renner om kapp med isen. Det tar ikke lang tid før vi også kaster oss ut i det varme vannet.

Når vi kommer oss opp på stranden igjen er det som om turistgruppene er sunket i sanden, ropene er erstattet med lyden av bølger som ruller innover stranden og promenaden er helt fri for folk, bortsett fra en og annen Lopudianer som sykler bort til stamcafeen sin. Båtturistene har reist videre og vi har hele øya for oss selv (nesten). Her er den stillheten og roen som jeg har ventet på og som er så unik for denne øya.

Det er tid for middag og vi går mot Restaurant Dubrovnik, som drives av et vennepar av oss. Vi ble kjent med eierne sist vi var på Lopud, de har en datter som er på samme alder som Nikolai og hun heter utrolig nok Nikol. Dette er en av de bedre restaurantene på øya, her blir vi alltid bortskjemt og får som avslutning på måltidet en stor tallerken med et utvalg av alle husets desserter. Som mange av de andre spisestedene langs Lopuds “hovedgate” er bordene plassert rett ved vannkanten med bølgeskvulp i bakgrunnen som skaper ekstra stemning.

Vi avslutter kvelden med å leke ved vannkanten og fanger en liten blekksprut, som vi viser frem til de små, før den blir sluppet ut i vannet og etterlater seg en sky av blekk. Promenaden er full av liv på kveldstid og barna har tydeligvis helt andre leggetider enn det vi er vant til, noe som fort smitter over på oss. Mørket faller på og det er likevel på tide å vende tilbake til huset og forlate de andre som nyter kvelden på promenaden. Idet vi beveger oss sakte og motvillig oppover gatene, lister Lopud kattene seg ut fra de trange smugene i landsbyen for å overta plassen vår og delta i leken de også.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.